De siste ukene har du vel sett dem. Alle disse listene hvor vi kultur- og musikkjournalister skriver lister over årets beste album og beste låter, gjerne med ulike lister på utenlandske og norske artister. Felles for listene er at du gjerne kun har hørt om to av de ti utgivelsene som er på listen. Her er de ti beste utgivelsene for meg i 2017. Håper du kan få noen gode tips

10. Kristoffer Lo – Anthedonia

Kristoffer Lo er/var med i Highasakite. Akkurat som hans forrige soloalbum, The Black Meat, er Anthedonia improvisert fram over en dag og spilt inn veldig spontant. Denne gangen i studio i USA under Highasakites turne der, mens forrige var spilt inn på et fyr under en storm. Slike detaljer gjør at det blir en ekstra dimensjon over det Lo gjør.

Jeg erklærte i min anmeldelse platen som pensum for alle som er fan av eksperimentell elektronika, krautrock, analog synthusikk fra 70-tallet og dronerock.

9.  Steve Hackett – Night Siren

Tidligere Genesis-gitarist Steve Hackett har et trofast og stort nok publikum til at han kan gjøre som han vil. Men hadde det vært mer rettferdighet i verden ville navnet hans vært oppe på himmelen med gitarhelter som Santana, Clapton og Van Halen. Det er også låter her som disse herrene ville gitt høyrearmen sin for. Bare hør på flamencospillingen på Anything But Love og deretter det fengende refrenget.

Om du ikke er kjent med Hacketts musikalske verden er The Night Siren et strålende startpunkt, skrev jeg i min anmeldelse.

8. Espen Kraft – Those Days

Se for deg at musikken til Pet Shop Boys, OMD, Jan Hammer, Psychedelic Furs, Tears for Fears, Prefab Sprout, ABC og New Order havnet til sengs med M83 og Daft Punk. Ser du det for deg nå? Ok.

Resultatet av denne orgien ville nemlig blitt et barn kalt Those Days. Dette avkommet ville hatt en blanding av hårfargene, stemmene, øyenfargene og kroppsbygningen til nevnte artister. 80-tallsfesten din er reddet! Norsk debutalbum viser hvordan det ble gjort – og skal gjøres!

7. Danko Jones – Wild Cat

Musikken kunne like gjerne kommet ut på 70-tallet som i dag, det er tidløs rock vi snakker om. En dæsj Kiss (som Danko Jones er storfan av) i Sucess in Bed, litt Thin Lizzy i You Are My Woman og en klype Motorhead i Let’s Start Dancing, som så krydres med Ramones og den slags. Når du blander alt det begynner å få en anelse av hva vi snakker om her.

Om du trenger en vorspielplate før du gjør byens rockeklubber utrygge har du den her. Dypt er det ikke, men det er også poenget, skrev jeg.

6. Depeche Mode – Spirit

Spirit er platen hvor du kan si «dette er den beste de har gitt ut siden Songs of Faith and Devotion» og mene det. Greit nok, den er ikke helt oppe der med Some Great Reward, Music for the Masses og Black Celebration. Men gud hjelpe så godt det er å høre et inspirert Depeche Mode igjen. Jeg jublet i min anmeldelse.

5. Motorpsycho – The Tower

Tre tiår og bandet går aldri tom for fantastisk musikk. Årets album var et helt strålende progrock, og selv om enkelte savner tiden da Motorpsycho spilte enklere og mer rett-fram-rock applauderer jeg deres konstante musikalske utvikling. Selv coveret til LP-en var et overflødighetshorn av stilig design og kreativitet.

4. Ola Kvernberg – Steamdome

Lokal gutt fra Romsdal, hvor jeg bor, som bare vokser og vokser som komponist, musikk og bandleder. En perkusjonsdrevet plate basert på bestillingsverket han lagde for Moldejazz i 2016, og som inneholder jazz, fusion, rock og prog i en helt fantastisk blanding. Vi diskuterte platen i mitt intervju med Kvernberg.

3. Roger Waters – Is this the Life We Really Want

Sint, vakker og sår, selv etter et kvart århundre. Roger Waters viser at han fortsatt har et budskap, og det er at verden er fæl, akkompagnert av sår og vakker musikk, med masse lydeffekter. Som jeg skrev i min anmeldelse:  “Etter nå å ha lyttet til Is this the Life We Really Want et tjuetalls ganger må jeg si at jeg finner det vanskelig å tro at Waters ikke også hadde melodisk teft. Joda, hans tidligere soloutgivelser er ikke noe jeg hører særlig på, men skrive melodier, det kan han!”

2. Sondre Lerche – Pleasure

Hohoi! For et fyrverkeri av en plate. Jeg så Lerche live flere ganger i 2017 og kombinasjonen av hans konserter og denne platen gjør at jeg er overbevist om at mannen som under Raumarock sa “Sondre er Norges Prince!” har rett. Jeg diskuterte platen med Lerche før den var kommet ut i et fint intervju i januar i fjor. På den tiden var kun singelen Watching You kommet ut og den forberedte meg ikke for lekenheten som platen hadde. Låter som Violent Game viser at Lerche eksperimenterer og leker, og inviterer deg med inn på lekerommet. Og jeg er glad for at han gjør det.

1. Mike Oldfield – Return to Ommadawn

Ommadawn var tredje albumet til Mike Oldfield, utgitt i 1975. Mange anser dette som hans musikalske mesterverk, noe Oldfield selv vet. Så han bestemte seg å vende tilbake til det. Men dette eret helt nytt album med ny musikk som selv om det ikke når helt opp til gamle høyder, står veldig bra på egen hånd. Og selvsagt med Oldfields umiskjennelig vakre gitarlyd. Liker, som jeg skrev i min anmeldelse.

De siste ukene har du vel sett dem. Alle disse listene hvor vi kultur- og musikkjournalister skriver lister over årets beste album og beste låter, gjerne med ulike lister på utenlandske og norske artister. Felles for listene er at du gjerne kun har hørt om to av de ti utgivelsene som er på listen. Forhåpentligvis har du hørt om de fleste mine, men jeg innser, litt skuffet, at flere av platene jeg lister også er på andre skribenters beste-lister. Men her er de ti beste utgivelsene for meg i år:

10. Yello – Toy

Toy var et overraskende comeback fra gamle sveitsiske helter, og hadde en fin kombinasjon av eksperimentell lekenhet og fengende spor som sender minnene tilbake til deres storhetstid på 80- og 90-tallet. Og selvsagt med den feteste produksjonen et stereoanlegg kan tåle.

9. David Bowie – Blackstar

For et sjokk det var å få dødsbudskapet, to dager etter at jeg hadde lagt denne på tallerkenen på LP-spilleren i stuen min. Ikke bare var Bowies to siste utgivelser hans sterkeste på mange år, på Blackstar hadde han ingenting å tape og lagde en til tider krevende plate en virkelig kan gå i dybden på.

8. Gojira – Magma

For et album! Oj, oj, oj som jeg spilte dette etter å ha lagt vantene på det på en platebar i Tromsø i sommer. Da jeg trengte en musikkpause under Moldejazz i sommer var det denne platen som lå på platespilleren. Et overflødighetshorn for enhver progelsker med respekt for seg selv!

7. Karpe Diem – Heisann Montebello

Det er først når man ser dem live man virkelig skjønner hvorfor Karpe har den posisjonen de har. Og med bitende samfunnssatire, og en porsjon humor, kombinert med fengende melodier ga de stykkevis ut et helt album i løpet av 2016, med tilhørende musikkvideoer. Det er artig å få konseptartister i Norge også.

6. Jean-Michel Jarre – Electronica 2: The Heart of Noise

Jarres andre album på seks måneder, og det andre samarbeidsalbumet i hans Electronica-prosjekt. Kombinasjonen av Jarre, Pet Shop Boys, Hans Zimmer, Yello, Cyndi Lauper, Sebastian Tellier, The Orb, Edward Snowen(!) og en haug med andre gjorde utgivelsen svært variert og interessant. Et av de albumene jeg har hørt mest på i år og anbefales for alle, spesielt de som hadde avskrevet franskmannen.

5. Sivert Høyem – Lioness

Uansett hvor mye jeg skryter av Høyem som liveartist (han holdt en konsert i Molde i november som var sykt, sykt bra), så synes jeg ikke solokarrieren har nådd helt de samme høydene som Madrugada. Det kan jeg ikke si lenger, for herregud så mange bra låter det er på denne platen. I min anmeldelse av konserten hans på Moldejazz i 2014 skrev jeg at folk skjønner ikke helt for en standard det er på det Høyem leverer. Det står jeg ved!

4. deLillos – Peiling på seiling

Jeg havnet helt tilfeldig på releasekonserten for dette albumet da jeg var i Oslo siste helgen i oktober. Allerede da hørte jeg at låtene var sterkere enn på flere år. Og etter å ha hatt dette albumet i ørene med ujevne mellomrom de siste månedene har det bare blitt bedre og bedre. For som jeg skrev i min anmeldelse: ”Vi ville savnet deLillos om de ikke var der lenger.”

3. Highasakite – Camp Echo

Hildrande du så mye jeg har hørt på denne i år. Jeg måtte til slutt tvinge meg til å ta pause, for ikke å gå lei. Her er et utdrag fra min anmeldelse for Musikknyheter.no:

”Highasakite gjør det ikke lett for seg selv på dette albumet. Ikke misforstå meg, det er et strålende album, men det er nok hakket mer utfordrende enn det foregående. Det blir nok ingen tangering av rekorden på VG-lista.”

Jeg må kanskje spise de ordene, for 24 uker senere er en fortsatt på topp 40.

2. Jean-Michel Jarre – Oxygene 3

Jepp, han rakk å gi ut to album i år (tre på 15 måneder) og det siste var en andre oppfølger til Oxygene. Det er merkelig hvor mange artister som blir vitale igjen og kreative når de nærmer seg 70. De gamle er eldst, sies det, men fy flate Jarre er evigung og ga 2. desember ut et av sine sterkeste album! Merde!

1. Aurora – All My Demons Greeting Me as a Friend

At et album som er dels Lykke Li, dels Enya (hør på Home og si meg at du ikke hører Enya, I dare ya!), dels Tori Amos og dels popmusikk av ypperste merke skulle bli det albumet jeg har hørt mest på, både på vinyl og strømming, ville jeg ikke trodd deg. Sjarmen hun har på scenen bare oser av hver rille på denne platen, og ting er vakkert, fengende og rørende. Og hvem fankern elsker ikke hennes utrolige framføring på Jimmy Fallon?

Så, er du enig? Uenig? Legg gjerne igjen en kommentar.