De som kjenner meg vet at jeg siden like før tenårene har vært storfan av den franske musikeren, komponisten, innovatøren og for-noen-sykt-fantastiske-konserter-franskmannen Jean-Michel Jarre.
I dag, 24. august 2018 fyller mannen 70 år (håper jeg holder meg så godt da jeg blir 70) og 14. september kommer bokssettet Planet Jarre som oppsummerer hans 50(!) år som plateartist.
Det er mange grunner til at jeg er en så stor fan, og jeg kunne skrevet mye om det, men Martin Aasen Wright har skrevet en glimrende oppsummering i anledning 70-årsdagen til Jarre som du kan lese i stedet.
Jeg har vært såpass heldig at jeg har både møtt og intervjuet Jarre, og fått fotografert hans konserter, som er like nyskapende som musikken hans ofte har vært.
Det meste av Jarres bakkatalog har nå kommet på Spotify (en del plater har manglet), så jeg har nå tatt min favorittkomposisjon fra hver av dem og laget en spilleliste på Spotify. Her er de jeg har valgt, med grunnen til hvorfor, krydret med noen av konsertbildene mine (klikk på dem for å se i stor størrelse).
- The Heart of Noise, Pt 2 – Fra albumet Electronica 2: The Heart of Noise (2016)
Dette er en perfekt åpning av både en konsert (som han gjorde det meste av Electronica turnéen) og en perfekt åpning av en spilleliste. I tillegg er det en veldig fin melodi, fra et prosjekt hvor han samarbeidet med haugevis av andre electronica-artister, som Pet Shop Boys, Vince Clarke, Yello, Massive Attack, Tangerine Dream, John Carpenter, Moby og en haug andre.
- Oxygene Part 2 – Fra albumet Oxygene (1976)
Fra Jarres tredje album, og det som gjorde at han slo gjennom. Albumet er tidenes mestselgende franske album og er en ubestridt klassiker. Jeg har valgt Part 2 fordi det viser alt man liker med Jarre: Det er nyskapende, det er vakkert og stemningsfullt, den glidende overgangen fra Part 1 fikk nok Pink Floyd til å gnisse tenner av misunnelse og det er fengende og noe som jeg skulle ønske jeg hadde skrevet. Det er også blant hans mest kjente verk.
- Arpegiator – Fra albumet The Concerts in China (1982)
Jean-Michel Jarre var første vestlige artist til å holde konserter i Kina i moderne tid. Dette skjedde i 1981 (fire år før Wham!). Da han kom tilbake satte han sammen et album som er mer en musikalsk dokumentar enn et livealbum. Dette var et nytt spor og viser det Jarre er mester til: Å eksperimentere med arpeggios og lyd, men samtidig få det til å være fengende og stilig.
- Chronologie Part 1 – Fra albumet Chronologie (1993)
Kom ut på slutten av tiden min i militæret. Dette sporet oppsummerer også det meste av det jeg liker med Jarre. Det begynner veldig pompøst med strykere, et farvel til lydbildet hans fra 80-tallet og glir så over i ren lydeksperimentering, som bare høres dritfett ut!
- Industrial Revolution Overture, Part 1, Part 2 og Part 3 – Fra albumet Revolutions (1988)
Hadde dette albumet kommet i dag, og det ikke hadde nostalgien fra det året man fylte 16 å flyte på, ville jeg nok neppe likt det så bra som jeg gjør. Dette er en suite bestående av flere satser, men det er én komposisjon. Mye presets fra Roland D50, veldig pompøst i sin symfoniskhet, men også veldig fint. Spesielt soloene.
- Zero Gravity – Fra albumet Electronica 1: The Time Machine (2015)
Fra det første av Electronica-albumene (se beskrivelse i punkt 1 i denne listen). Her samarbeider han med Tangerine Dream, noen andre synthpionerer som har vekslet mellom å bli genierklært og det å bli avskrevet som ræl (ok, fra og med 1982 er det meste av det de har gjort verdiløst, med unntak av fjorårets album). Jeg har valgt denne fordi det kombinerer det beste fra begge artistene. Lydbilder, stemning og det å la ting utviklet seg, uten å ha hastverk.
- Last Rendez-Vous: Ron’s Piece – Fra albumet Rendez-Vous (1986)
Dette albumet solgte nesten like mye som Oxygene, fordi Jarre på denne tiden satte opp en gigantkonsert i Houston, Texas, hvor 1,3 millioner mennesker dukket opp. Man må kanskje ha vokst opp på 80-tallet for å forstå hvorfor. Uansett, dette jazzlounge-stykket er usigelig vakkert. Det skulle egentlig spilles inn i verdensrommet, men astronaut og jazzsaksofonist Ron McNair omkom i Challenger-ulykken. Dette er en fantastisk hyllest.
- Magnetic Fields Part 1 – Fra albumet Magnetic Fields (1981)
Et av de første albumene til å utnytte den nye synthen Fairlight, som lot deg sample ting fra virkeligheten, og så prosessere dem og leke med dem. Dette musikkstykket er delt opp i tre svært ulike seksjoner. Nok en gang viser det Jarre fra sine beste sider: Eksperimentering, nyskapenhet, og det å lage noe fengende ut av noe som egentlig ikke har så veldig mye melodi.
- Equinoxe Part 7 – Fra albumet Equinoxe (1978)
Et album som skapte skole for hvordan man bruker sequencere. Oppbyggingen av denne låten i introen er helt genial. Resten av låten er bare så fantastisk vakker og fin at jeg seriøst mener du er død på innsiden om du ikke liker den. Equinoxe er forøvrig min øde-øy-plate.
- Geometry of Love Part 2 – Fra albumet Geometry of Love (2001):
Egentlig et slags sideprosjekt hvor han lagde musikk til chill out loungen til en klubb i Paris. All nyskapning er borte, men albumet har noen veldig fine og avslappende passasjer. Perfekt skrive- og programmeringsmusikk. Akkurat denne åten skiller seg kraftig ut fra resten av albumet, og er en herlig pastisj på 80-tallet.
- Ethnicolor – Fra albumet Zoolook (1984):
Zoolook er platen selv Jarre-hatere sier “har noe for seg.” Det var eksperimentelt som fy, og satte også skole for hvordan artister som Deep Forest, Enigma og andre senere brukte samples fra kulturer rundt i verden i sin egen musikk. Bare at Jarre gjorde det så mye bedre, og brukte stemmene som instrumenter, i stedet for å bare late som at han hadde leid inn innfødte fra eksotiske land til å synge. Det er vanskelig for meg å forklare hvorfor denne er så bra. Bare hør på den!
- Millions of Stars – Fra albumet Metamorphosis (2000):
Jarre begynte her sin kommersielle nedtur. Albumet var fullstendig forskjellig fra det han hadde gjort før, og en bør vel applaudere forsøket. Det er mye fint på platen, men akkurat dette sporet er min favoritt. Kanskje fordi det er det mest Jarre-aktige sporet på platen. Veldig fint.
- Oxygene Part 7 – Fra albumet Oxygene 7-13 (1997):
I 1997 kom oppfølgeren til det første Oxygene-albumet. Et av hans beste album på mange år da det kom ut. Akkurat denne har jeg valgt ut fordi det begynner fengende og enkelt, men glir over i det Jarre gjør best: Male fantastiske lydbilder.
- La Chansons des Granges Brûlées – Fra albumet Les Granges Brûlées (1973):
Jarre ga ut et par album før Oxygene. Dette var filmmusikk fra en film som på norsk blir Sangen om de brennende låver. Jeg har aldri sett filmen, men hovedtemaet er vakkert, og viste hva som var på vei bare noen år senere.
- Herbalizer – Fra albumet Planet Jarre (2018):
Egentlig komponert for Electronica-platene, men ble ikke med der. Den dukket i stedet opp på Electronica-turneen, hvor den alltid ble strålende mottatt av et dansende publikum. Nå kommer den på den kommende samleboksen som kommer ut i september.
- Oxygene Part 20 – Fra albumet Oxygene 3 (2016):
Oxygene skal ifølge Jarre alltid ha vært planlagt som en trilogi (sikkert) og han ga ut det tredje Oxygene-albumet i 2016. Det var et fantastisk album, som gjør det Jarre gjør best: Eksperimentere med lyder, sequencere og enkle melodier. Men da jeg første gang hørte dette sporet, mens jeg vandret i en iskald sluddstorm i Molde, oppdaget jeg at tårene rant. Det er et minimalistisk stykke, men så vakkert, så vakkert, så vakkert.
- Waiting for Cousteau – Fra albumet Waiting for Cousteau (1990):
Tittelsporet fra en plate som ellers er forglemmelig. Det er en hyllest til filmskapere Jaques Yves Cousteau som i årevis hadde laget tv-filmer om livet under havet. Det er et fullstendig stillestående musikkstykke, som visstnok er generert av fraktaler. På LP-en varer det i 22 minutter, men her er det i sin fulle 47 minutters herlighet. Blir aldri lei.
Hva synes du? Hadde jeg valgt de riktige låtene? Liker du Jarre? Legg igjen en kommentar i kommentarfeltet under.
Når man går gjennom en helvetes kjærlighetssorg etter et brutt forhold er det lett å lulle seg inn i depresjonen og tristheten. Jeg er i den fasen akkurat nå, og skal tillate meg selv litt syting før jeg går videre. For det går over, det vet man, jo. Er det noe positivt som kommer ut av å bli eldre, så er det at man får erfaring med sånn.
