Til solen går ned på Santa Monica Beach

Avkommet på Santa Monica Pier

Lettkledde mennesker, med perfekte sixpacks, som balanserer, med en hånd, oppå den ene foten til en person som løfter dem i været, liggende på rygg? Folk i regnbuefargede og psykedeliske klær? Mennesker som fryser når det er 20 grader? En søt lukt av marihuana på de mest uventede steder? Du ligger i felt tre, av sju, på motorveien, mens du har hjerte i halsen og dine hvitfargede knoker griper rundt rattet? Da er det ingen tvi:l Du er i California!

(Klikk på bildene for å se dem i full størrelse)

Og det er der jeg og avkommet befinner oss idet dette skrives. Nærmere bestemt er vi i Hollywood, en bydel i byen Los Angeles, den nest største byen i USA. Los Angeles er også et fylke som består av en rekke byer og kommuner. Det er i dette fylket berømte byer som Santa Monica, Pasadena, Inglewood, Montebello og ikke minst Beverly Hills ligger.

Både avkommet og jeg har vært i USA mange ganger. Førstnevnte bodde et år i Idaho som utvekslingsstudent. Jeg har vært her på konferanser, ferie og roadtrips. Men vi er begge enige om at California er noe helt for seg selv. Som avkommet sa det: «Dette opplevde jeg aldri i Idaho.»

Hollywood-skiltetFor det er et mylder av ulike folk, hudfarger, bekledninger, oppførsel og aktiviteter. Nå er det selvsagt flere steder som har det, men det er likevel noe eget med California.

Vi ankom fredag og dag 1 gikk stort sett med på å komme seg fra flyplassen og til søskenbarnet mitt, som bor svært sentralt i Hollywood. Jeg får en sånn skikkelig Quentin Tarantino-følelse av slike boligkomplekser. Det er som om du venter på at Jon Travolta eller Samuel L. Jackson skal stå og vente på deg, med pistolen klar.

Vi inntok en levert sushimiddag som er noe av den beste sushien jeg har smakt, og det blir uaktuelt å spise så mye sushi i Norge etter dette. Mange tror at sushi automatisk betyr rå fisk. Men sushi er så mye, mye mer, og er en beskrivelse av tilberedelsesmåten.

Los Angeles er svært spredt, og det har ikke et sånn tradisjonelt bysenter som man forventer at en by skal ha. Det er et downtown LA, men det er ikke et tradisjonelt samlingspunkt, som bykjerner ofte er. Siden det er så spredt betyr det at det tar lang tid å komme fra A til B. Og når en tur vil ta deg to og en halv time med kollektivtrafikk, men 30 minutter med bil, så er det ikke noen stor overraskelse hva man tar.

Og alt du har hørt om trafikken i LA stemmer. Absolutt alt. Det er kø, kø, kø, kø. Og for en stakkar som til daglig bor i Molde, hvor man maksimalt finner tre felt, avhengig av kjøreretning, i diverse tunneler, er det å navigere seg over sju felt, når man skal finne riktig avkjøring, et stress uten like.

Hildrande dur et hav av bilder. Avkommet og jeg har arbeidsfordelingen: Han følger med på GPS-en og forteller hvor jeg skal svinge av og hvilket felt jeg skal ligge i, og jeg tar meg av styring og navigering på tvers av felter.

Heldigvis er folk flinke til å få trafikken til å flyte. Og gir du tegn tidsnok, og passer på blindsonen, er folk hyggelig og lar deg flette inn foran dem Jeg er likevel totalt anspent, og puster lettet ut når vi endelig er framme og jeg kan parkere bilen for noen timer.

Griffith ObservatoryLørdag gikk vi en 10 km lang tur i fjellene i Hollywood. Vi gikk til The Berlin Forest, og fortsatte forbi det berømte Griffith Observatory og videre innover et stykke. LA er selvsagt veldig urbant, så det er litt overraskende å gå gjennom en så fin natur, med tilrettelagte stier og parker. Vi hadde hele tiden det berømte Hollywood-skiltet til venstre for oss, men på grunn av lite vann (det er varmt for solutsultede nordmenn) bestemte vi oss for å ta en annen rute opp dit, en annen dag.

Søndag startet vi dagen med å løpe i parken på andre siden av veien. Her er det også treningsapparater, som mange benytter seg av. Etter frokost dro vi til berømte Santa Monica Beach. Ifølge Google Maps skulle det ta 35 minutter. På grunn av LA-trafikken tok det en time. Vi parkerte på strandparkeringen, hvor du kan stå hele dagen, fram til kl. 18, for $10. Vi spaserte da bort mot den kjente piren med pariserhjulet og så følgende:

Yoga på Santa Monica Beach

  • Masse folk som trente med å jogge, sykle og gå på blades
  • Uteliggere
  • Folk som var kledd som om de kom ut av en cyberpunk eller sci-fi-film
  • Mennesker som balanserte på slak line
  • Falung Gong-aktivister som delte ut materiale om de forfølgelser kinesiske myndigheter utsetter dem for
  • New age-ere som bedrev gratis meditasjonskurs
  • Uber-sykler i haugevis (jepp, de leier ut sykler også, første tur gratis)
  • Sykkel-taxier
  • Treningsapparater, klatretau og baner for strandvolleyball
  • En stor gruppe mennesker som drev helt ville yoga-øvelser og akrobatikk
  • Haugevis av turister

Slak line på Santa Monica BeachNår det gjelder sistnevnte punkt, så har jeg et tips til mine norske med-turister: Ikke snakk høyt om ting som dere ikke ville sagt på engelsk: Det er overraskende mange skandinaver rundt dere, som skjønner alt dere sier… Bare et tips, altså.

Santa Monica er en turistfelle, men det er også kult å oppleve et område du bare har sett på film. USA er ofte sånn. Stranden er også en plass folk går for å bli sett. Det være seg de lettkledde supertrente damene som løper forbi deg, yoga-damen med kameltå, bodybuilderen som løper uten skjorte, de mange gatemusikantene og underholderne eller de som skal selge deg ting. Alt er en del av opplevelsen.

Vi tok oss også en tur inn til sentrum, hvor vi gikk gjennom handlegaten. Her ble det både litt shopping mat og en aldeles herlig gelato.

Santa Monica PierSelvsagt besøkte vi piren, men vi tok ingen rides. Det var mer artig å vandre gjennom og ta inn over seg opplevelsen.

Da vi endelig vendte nesten hjemover, så vi solen gå ned i havet. Selvsagt ikke så vakkert som på Andøya, men fint likevel. Og med det kjørte vi hjemover, med hjerte i halsen og hvite knokler som tviholdt på rattet…

Leave a Reply

Your email address will not be published.

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.