Yesstories del 5: 2008 –

Yes band logo neonlight

Siste del i min serie hvor jeg tar en gjennomgang av alle albumene til Yes, og velger ut min favorittkomposisjon fra hvert enkelt av dem. I dag: Foo Fighters, to Jon-er og The Buggles vender tilbake!

Du kan lese del 1 herdel 2 her del 3 her og del 4 her!

Da vi forlot Yes i forrige del (del 4), hadde vi kommet til 2008. Yes hadde førtiårsjubileum, men noen stor feiring var ikke på trappene. For bandet dro ut på turne uten vokalist Jon Anderson, som hadde blitt syk. Jon var ikke glad for dette, men ble litt beroliget av at bassist (og Yes’ eneste konstante medlem), Chris Squire, sa at de skulle ikke dra ut som Yes. I stedet sto det “Steve Howe, Chris Squire and Alan White of Yes, with Oliver Wakeman on and Benoît David” på plakaten.

Benoit var en fransk-canadier som Chris hadde sett synge i et Yes-tributeband via en video på Youtube, og Oliver er sønnen til tidligere Yes-keyboardist Rick Wakeman, som ikke ville være med uten Jon.

Et stykke ut i 2009 oppdaget Chris Squire at siden Jon Anderson hadde vært ute av Yes ved  to anledninger, så kunne de faktisk kalle seg Yes uten at han hadde noe han skulle ha sagt. Så mot slutten av samme år ble det nå annonsert at denne utgaven av bandet nå var den offisielle utgaven av Yes. Jon var offisielt sparket ut. Eller som Jon selv sa det: “Yes left me, I didn’t leave them.”

Dette falt ikke i god jord hos mange Yes-fans, som mente at Yes ikke var Yes uten Jon Anderson. Rick Wakeman var helt enig, og mente at bandet ikke burde hete Yes. Lite visste Rick om hvor sur han etter hvert skulle bli på denne utgaven av Yes…

Bandet la uansett ut på flere turneer i denne tiden og siden Jon Anderson ikke lenger var i bandet spilte de, til min store glede, flere låter fra Drama, Yes-albumet som Trevor Horn var vokalist på i 1980. Jon Anderson hadde alltid nektet å framføre noe fra det eneste albumet han, fram til da, ikke hadde vært med på.

Fly From Here (2011)

Yes - Fly From Here Yes hadde ikke gitt ut et album på ni år da de gikk i studio igjen i august 2010. Chris Squire ville at Trevor Horn skulle komme tilbake som produsent, siden det hadde fungert så bra før. Horn takket ja, og foreslo at de skulle jobbe med låten Fly From Here, som var den låten han og keyboardist Geoff Downes opprinnelig hadde tilbydd bandet i 1979, da duoen (som da hadde sin egen karriere som The Buggles) plutselig ble dratt inn i Yes som erstattere for Jon Anderson og Rick Wakeman.

Resultatet ble som kjent albumet Drama, men det inneholdt ikke Fly From Here. Låten ble likevel spilt under den påfølgende turneen i 1980. Nå foreslo Horn at de skulle ta utgangspunkt i den, utvide den, og lage en hel suite som skulle ta en hel LP-side. Akkurat som Yes i gamledager.

Før Horn ble involvert hadde Oliver Wakeman skrevet en rekke låter som Yes hadde øvd på, og til og med gjort en del innspillinger av. Trevor Horn ville ikke jobbe med disse. I stedet foreslo han å bringe tilbake Geoff Downes på keyboard, siden han var medforfatter på Fly From Here. Da Oliver Wakeman kom fra juleferie i januar 2011 fant han ut at Downes var godt i gang i studio, og han fikk beskjed om at hans tjenester ikke lenger var nødvendige. Oliver var på det tidspunktet dermed det første offisielle medlemmet som aldri ble med på et studioalbum. Han tok med seg alle låtene han hadde skrevet for Yes, men han la dem bort. Etter eget utsagn skulle det ta ham flere år før han hadde noen som helst positive følelser for Yes igjen. Pappa Rick Wakeman var langt mindre diplomatisk da han sa i musikkpressen hva han mente om  Chris Squire, gitarist Steve Howe og produsent Trevor Horns måte å sparke sønnen hans på…

Horn og Downes gikk i gang med å gjøre ferdig masse låter som de begge hadde hatt liggende. Ispedd materiale fra Steve Howe og Chris Squire ble det til slutt et femti minutter langt album, og tittelkuttet er Yes’ lengste komposisjon noensinne, selv om det er delt opp i klart definerte seksjoner. Steve Howe leverte et glimrende sologitarstykke kalt Solitaire, samt en fin liten popsang i Hour of Need. Benoit David sang hovedvokal på hele albumet, med unntak av The Man You’ve Always Wanted Me to Be, som ble sunget av Chris Squire.

Hele bandet er kreditert på Into the Storm, en Rush-aktig sak som avslutter albumet, og som ble Benoits eneste krediterte låt med Yes.

Trevor Horn er kjent for å være petimeter, og han la selv på en rekke seksjoner med gitar, keyboards og vokalharmonier når bandet ikke var tilgjengelig.

Albumet kom ut 22. juni 2011 og ble svært godt mottatt av både bandet selv, kritikere og fans-en.  Det gikk inn på 36. plass i USA, 30. plass i England og 24. plass i Norge.

De som ikke likte albumet var de som mente at Yes uten Jon Anderson ikke var Yes. Og Jon selv? Han mente albumet låt utdatert: “They have the world’s greatest producer and it sounds like they are stuck in the 80s.”

Selv elsker jeg platen, men jeg kan dessverre ikke dele et eneste spor fra denne utgaven med deg. For i 2018 hadde Yes 50-årsjubileum. En stund før feiringen forsvant Fly From Here fra alle strømmetjenester og platesjapper. Det ble så annonsert at albumet skulle komme i ny utgave under 50-årsfeiringen i London. Det ble gitt ut med nytt cover, og albumet hadde nå tittelen Fly From Here – The Return Trip. Og ikke bare hadde Trevor Horn remikset albumet, og lagt til musikk som hadde blitt fjernet sist: Han har hovedvokal på albumet! Benoit David ble rett og slett mikset vekk! Han nevnes kun på coveret som medkomponist av Into the Storm.

Personlig liker jeg originalutgaven av albumet best, men det er kun Return Trip som er tilgjengelig på Spotify. Derfor er det fra den versjonen jeg må legge til Fly From Here-suiten, som tross alt er det beste med albumet. Se playlisten nederst i denne artikkelen for å høre den.

Yes la ut på turne og til forskjell fra andre gamle travere som har gitt ut nytt album spilte de store deler av det under turneen., inkludert hele Fly From Here-suiten. Etter hver som turneen gikk utover sommeren og høsten begynte de å komme rapporter om at Benoit David ikke sang særlig bra. Personlig var jeg forundret siden jeg hadde sett dem med David bare et par år tidligere, og det var kjempebra.

Derfor var forskrekkelsen stor da jeg så dem live på Sentrum Scene, og Benoit ikke klarte å synge rent en eneste gang under en to timer lang konsert. Det var grusomt. Dagen etter ble konserten i Stockholm avlyst, og like etter ble resten av turneen kansellert. Grunnen var at Benoit hadde halsinfeksjon, ble det sagt. Under en måned senere ble det annonsert at han ikke lenger var vokalist i Yes.

Heaven & Earth (2014)

Yes - Heaven and Earth Chris Squire begynte straks arbeidet med å finne en ny vokalist. Mens dette foregikk ga Yes ut livealbumet In the Present: Live from Lyon, som var fra en av de første turneene Benoit David var vokalist på, og hvor Oliver Wakeman spilte keyboards. Dette var, fram til da, eneste offisielle Yes-utgivelse hvor Oliver var med.

Taylor Hawkins fra Foo Fighters hadde blitt gode venner med Yes-guttene, spesielt Chris Squire. Da sistnevnte spurte Hawkins om han hadde tips om en bra Yes-vokalist anbefalte han Jon Davison fra bandet Glass Hammer. Etter å ha hørt Davison synge var det klart for nok en Jon i Yes. Ikke bare var han ny vokalist, han var født samme året som The Yes Album kom ut, nemlig 1971. De hadde fått en ungdom i bandet!

Yes begynte nå noen år med å turneer hvor de spilte flere av sine mest klassiske album i sin helhet, med sangene i original rekkefølge. I 2014 var det derimot tid for å gå i studio igjen. Dessverre var det denne gangen stort mangel på materiale fra de gamle Yes-medlemmene. Davison derimot hadde masse materiale, og han er kreditert på nesten alle låtene på Heaven & Earth som kom ut sommeren 2014.

Yes’ 21. album var dessverre en gedigen nedtur. Det er gjengs oppfatning blant Yes-fans at dette er det dårligste albumet deres, kanskje med unntak av Open Your Eyes (1997). Personlig spiller jeg aldri dette albumet. Det er bare trist. Davison klarer kanskje å synge de gamle Yes-låtene nesten oppe på Andersons nivå, men han er ingen stor låtskriver.

Albumet ble også dårlig mottatt av kritikerne, men listeplasseringene skal man ikke kimse av: 26. plass i USA og 20. plass i England. Albumet kom ikke på listene i Norge.

Det virker ikke som Yes var helt fornøyd heller, for det var ikke mange låter de spilte fra den under påfølgende turne. Jeg har valgt ut det minst dårlige sporet, Subway Walls og lagt i spillelisten under.

Våren 2015 ble det kjent at bassist Chris Squire hadde fått leukemi. Gitarist Billy Sherwood, som hadde jobbet med Yes i 1991, 1994 og 1996-2000 (som offisielt Yes-medlem i årene 1997-2000) skulle være vikar på bass til Chris hadde fått behandling. I juni 2015 kom den triste beskjeden: Chris Squire, det eneste gjenværende originalmedlemmet, og bandets leder, var død!

Reaksjonene på dødsfallet blant andre musikere og artister viste hvor unik og innflytelsesrik Chris Squire hadde vært som bassist. Hyllestene var mange, og selv de Yes-fans som hadde vendt bandet ryggen etter at de hadde kastet ut Jon Anderson sørget åpenlyst.

Yes hadde nå mistet sitt siste originale medlem. Det ble annonsert at Steve Howe overtok ledelsen av Yes og at Billy Sherwood ikke bare var vikar mer. Han overtok nå Squires plass som bassist, og bandet meldte at dette hadde vært Squires siste ønske.

En annen melding som gikk ut var at ex-vokalist og Yes-grunnlegger Jon Anderson, Trevor Rabin (Yes-gitarist 1983 – 1994) og Rick Wakeman (keyboardist 1971 – 1974, 1977 – 1980, 1990 – 1992, 1995 – 1996 og 2002 – 2004  gikk sammen og dannet bandet ARW. De har aldri gitt ut noe musikk, men begynte å turnere med Yes-musikk. De har hatt langt mer fokus på 80-talls og 90-talls enn Yes selv har.

Yes fortsatte med konstant turnering av det klassiske materialet og begynte også med å arrangere et årlig cruise kalt Cruise to the Edge. Alan White (trommer) begynte å slite med helsen, og etter hvert kom reserve-trommis Jay Schellen inn og spilte store deler av konsertene, mens White kommer inn på ulike punkt underveis. White er fortsatt offisielt medlem mens Schellen bare er innleid vikar.

From a Page (2019)

Yes - From a PageI 2017 ble Yes endelig tatt inn i Rock and Roll Hall of Fame, og det var Alex Paterson i Rush som fikk æren av å presentere dem på scenen. Siden Yes har hatt 17 ulike offisielle medlemmer ble det bestemt at de som skulle få navnene sine i Hall of Fame var de åtte medlemmene som hadde spilt på Union-turneen i 1991, siden disse ble ansett som de viktigste medlemmene av Yes.

Jon Anderson feiret innlemmelsen i Hall of Fame med å opplyse om at ARW nå skiftet navn til Yes featuring ARW. Det viste seg at siden Squire var død, hadde Jon også rett til å bruke Yes-navnet. Den klassiske Yes-logoen derimot var det Steve Howe som eide, så det andre Yes skulle fortsatt bruke den.

Farsen rundt Yes så ut til å være komplett, og selv om de ikke er det første bandet som opplever å ha to ulike versjoner av seg selv turnerende rundt, fordi folk har blitt uvenner, var dette svært uventet. Det ble også mye forvirring. Da flere norske aviser skrev at Yes featuring ARW skulle ha konsert på Sentrum Scene i 2018 publiserte de bilder av det andre Yes i stedet…

Yes (de som bare heter det) arrangerte på sin side 50-årsjubileum på London Palladium påsken 2018. Jeg var selvsagt der og fikk både intervjuer, møtt Roger Dean som lager Yes-omslagene (og som lagde det klassiske Yes-logoen) og deltok på fan-utstillingen som var på dagen. Noen måneder senere så jeg det andre Yes, (featuring ARW) på Sentrum Scene i Oslo.

I årene etter 2010 har det kommet ut et tjuetalls ulike live-album med Yes, fra ulike perioder av bandets eksistens. Men ingen hadde egentlig forventet et nytt studioalbum. Men du husker de låtene jeg nevnte lenger opp som Oliver Wakeman hadde skrevet, og som Yes spilte inn før Oliver ble kastet ut og bandet lagde Fly From Here?

I november 2019 ble disse plutselig gitt ut som et mini-album som ble lagt ved som bonusplate til et par ulike live-bokser. Men den ble også gitt ut som en separat EP på vinyl, derfor tar jeg den med på listen her. Benoit David, som ble kastet ut etter Fly From Here-turneen har hovedvokal på alle låtene. Og selv om han i dag har sluttet som sanger fikk Wakeman ham tilbake for å legge vokal på et spor som var opprinnelig instrumentalt. I dag synger Benoit i et mye lavere toneleie, så den nye låten skiller seg veldig ut.

Hva med musikken? Den er strålende! Dette er Yes-platen som burde kommet ut i stedet for Heaven & Earth. Alle låtene er skrevet av Wakeman. På det lengste sporet The Gift of Love er alle de andre medlemmene av Yes også kreditert. Platen ligger dessverre ikke på Spotify, men her har du førstelåten fra YouTube:

 

Og der ender soga om Yes i denne omgang. Siden jeg begynte å skrive på dette har Yes featuring ARW sagt at de skal gå tilbake til å bare kalle seg ARW. Det var Anderson som tok den opprinnelige avgjørelsen om at de skulle bli Yes igjen, og Trevor Rabin og Rick Wakeman var ikke så fornøyde med det. De ville hete ARW. Rick Wakeman har forøvrig uttalt at Yes  burde opphøre å eksistere nå som Squire er død. Men Yes-fans drømmer fortsatt om en gjenforening mellom Jon Anderson og Yes, men så langt tyder ingenting på at det vil skje. Vi får se hva som skjer etter hvert i hjertet av solnedgangen…

Sjekk ut spillelisten for alle de beste låtene jeg har valgt ut fra hvert Yes-album. En låt pr album, med unntak av de som ikke ligger på Spotify.

De ulike utgavene av Yes

En av de som har fulgt denne artikkelserien min om Yes foreslo at jeg burde lage en medlemsoversikt, hvor jeg viste hvem som var med når, og hva de ga ut for hver besetning.

Du kan klikke på bildet under, som gir deg en forhåndsvisning av hvordan guiden ser ut, for å laste ned PDF-utgaven:

Yes-bandmedlemmer

Leave a Reply

Your email address will not be published.

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.